Print
Parent Category: Dzogchen
Category: Dzogchen på Norsk
Hits: 2890

 

 

av 

HH Dilgo Kyentse Rinpoche

 

Praktisering av dzogchen i det daglige betyr ganske enkelt å utvikle en fullstendig sorgløs aksept for enhver situasjon i livet og å ha en grenseløs åpenhet til disse. Vi bør se på åpenheten som en lekeplass for våre følelser og relatere til mennesker uten å gjøre oss til, være manipulerende eller tenke strategisk. 

 

Vi bør søke etter å oppleve alt fullt og helt og aldri trekke oss inn i oss selv på samme måte som et murmeldyr gjemmer seg i hiet sitt. Denne praktiseringen frigjør mengder av energi som vanligvis fastlåses av prosessen av å opprettholde faste referansepunkter. Slike referanser fører til at vi trekker oss tilbake fra den direkte opplevelsen av det daglige liv. 

 

Å være til stede i øyeblikket kan i første omgang skape frykt. Men ved å ønske følelsen av frykt velkommen med total åpenhet, skjærer vi gjennom barrieren som vanedannende følelsesmessige mønstre skaper. 

 

Når vi gjennom praktiseringen virkelig begynner å oppdage rommet rundt oss, vil vi utvikle følelsen av å åpne oss fullstendig opp for hele universet. Vi bør åpne oss selv og ha et helt enkelt og nakent sinn. Dette er virkningen av å legge bort den masken av selvforsvar vi går rundt med i det daglige. 

 

I vår meditasjon bør vi ikke skille mellom selve oppfattelsen og det som oppfattes. Vi bør ikke bli som en katt som studerer en mus. Vi må forstå at formålet med meditasjon ikke er å gå ”dypt inn i oss selv” eller trekke oss vekk fra verden. Praktiseringen bør være fri og ikke-konseptuel, uhindret av selvanalyse og konsentrasjon.

 

Et rom av visdom, som er uendelig og selvopplysende og uten opprinnelse, er tilværelsens fundament – og begynnelsen og slutten på all forvirring. Oppmerksomheten i sin opprinnelige tilstand er ikke forutinntatt i valget mellom opplysthet eller ikke-opplysthet. Dette er selve fundamentet i tilværelsen, og er kjent som det rene og opprinnelige sinn. Dette er kilden som alle fenomen utgår fra. Det er kjent som den store mor, som kjødet av muligheter hvor alle ting oppstår og oppløses i selvperfekthet og umiddelbar spontanitet. 

 

Alle aspekter ved et fenomen er fullstendig klare. Hele universet er åpent og uhindret – alt er gjensidig gjennomtrengende. 

 

Ved å se det nakne i alle ting, klart og uhindret, finnes det ingenting å oppnå eller realisere. Fenomenenes natur opptrer naturlig og er naturlig til stede i den tidløse oppmerksomheten. Alt er perfekt akkurat slik det er. Alle fenomen er unike og er en del av et mønster i kontinuerlig forandring. Disse mønstre pulserer av mening og betydning i hvert øyeblikk; allikevel kan det ikke legges noen betydning til en slik mening utover øyeblikket hvor den presenterer seg selv. 

 

Dette er dansen til de fem elementer hvor materie er et symbol på energi og energi er et symbol på tomhet. Vi er et symbol på vår opplysthet. Uten noen anstrengelse eller praktisering overhodet, er frigjøring eller opplysthet allerede tilstede. 

 

Den daglige praktiseringen av dzogchen er kun dagliglivet i seg selv. Siden den uutviklede tilstanden ikke eksisterer er det ikke noe behov for å oppføre seg på noen bestemt måte eller forsøke å oppnå noe over eller utenfor det du faktisk er. Man bør ikke gå rundt med noen følelse av at man skal streve for å nå et ”fantastisk mål” eller ”høyere tilstand”.

 

Å streve etter en slik tilstand er en nevrose som bare påvirker oss og hindrer sinnets frie flyt. Vi bør også unngå å tenke på oss selv som verdiløse personer – vi er naturlig frie og upåvirkede. Vi har alle en iboende opplysthet og mangler ingen ting. 

 

Når vi praktiserer meditasjon, bør vi føle at dette er like naturlig som det å spise, puste og gjøre fra oss. Meditasjonen bør ikke bli en særegen eller formell hendelse, oppblåst av viktighet eller høytidelighet. Vi må forstå at meditasjon transcenderer anstrengelse, praktisering, retning, mål og dualiteten i frigjøring og fangenskap. Meditasjon er alltid ideell; det er ikke behov for å endre på noe. Siden alt som oppstår kun er sinnets spill, finnes det ingen utilfredsstillende meditasjon og ingen behov for å bedømme tanker som gode eller dårlige. 

 

Derfor bør vi ganske enkelt sitte. Ganske enkelt forbli på vårt eget sted, i vår egen tilstand akkurat slik vi er. Ved å glemme selvopptatte følelser, har vi ikke behov for å tenke ”jeg mediterer”. Vår praksis bør være uten anstrengelse, uten anspenthet, uten forsøk på å oppnå kontroll eller å tvinge frem noe, og uten å prøve å bli ”fredelig”. 

 

Hvis vi kjenner at vi forstyrrer oss selv på en av disse måtene, stanser vi meditasjonen og ganske enkelt hviler en stund. Så gjenopptar vi meditasjonen. Hvis vi har ”interessante” opplevelser enten under eller etter meditasjon bør vi unngå å gjøre noe spesielt ut av dem. Å bruke tid på å tenke på opplevelser er ganske enkelt en distraksjon og et forsøk på å bli unaturlig. Disse opplevelsene er kun tegn som følger av praktiseringen og bør sees på som forbigående hendelser. Vi bør ikke forsøke å gjenoppleve dem fordi det bare vil føre til å forvrenging av sinnets naturlige spontanitet. 

 

Alle fenomener er fullstendige nye og friske, aldeles unike og helt frie for alle forestillinger av fortid, nåtid og fremtid. De er opplevd i tidløshet.

 

Den kontinuerlige strømmen av nye oppdagelser, åpenbaringer og inspirasjon som oppstår i hvert enkelt øyeblikk er manifestasjonen av vår klarhet. Vi bør lære å se det hverdagslige liv som en mandala – de ytre opplyste opplevelser som utstråler spontant fra vårt vesens tomme natur. Aspektene ved vår mandala er de dagligdagse objektene av vår livsopplevelse som beveger seg i universets runddans eller spill. I denne symbolikken åpenbarer den indre læreren den dype og endelige betydningen av det å være til. Derfor bør vi være naturlige og spontane, og akseptere og lære av alt. Dette gjør oss i stand til å se det ironiske og humoristiske i hendelser som vanligvis irriterer oss. 

 

I meditasjon kan vi se gjennom illusjonene av fortid, nåtid og fremtid – vår opplevelse blir kontinuiteten av ”nåhet”. Fortiden er bare et upålitelig minne i nåtiden. Fremtiden er bare en projeksjon av våre nåværende konsepter. Nåtiden forsvinner så snart vi forsøker å gripe den. Så hvorfor bry seg med å forsøke å etablere en illusjon av fast grunn. 

 

Vi bør fri oss selv fra våre tidligere minner og forutinntatthet angående meditasjon. Hvert øyeblikk i meditasjonen er fullstendig unikt og fullt av muligheter. I slike øyeblikk vil vi ikke være i stand til å bedømme vår meditasjon i form av tidligere opplevelser, tørr teori, eller hul retorikk. 

 

Ganske enkelt å kaste seg ut i meditasjon i dette øyeblikk, med hele vårt vesen fritt for tvil, kjedsomhet eller opprømthet, er meditasjon.

 

© Aksel Sogstad

 

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.