Print
Category: Intro to Buddhism
Hits: 2623

 

Hvorfor Buddhistiske grunnsetninger er så relevante 

i det moderene samfunn.

av Sherab Dorje Andreassen.

 

En god bokhandel har i dag en avdeling som heter religion og filosofi, og hvis du undersøker bøkene i denne avdelingen, så er sjansen meget stor for at den er oversvømt av buddhistiske bøker. Det går fra originale tekster og oversatte kommentarer av Dalai Lama, selvbiografier av nonner og litt krydrede bøker for vanlige mennesker. Alle er produserte i elegant innbinding, utgitt av forlag som Windhorse, Shambhala, Snow Lion for å nevne noen. Det er som om det har skjedd en renessanse av ånden, og at de gamle bibliotekene som Nalanda, Takhashila, Kotan, Tunhuang og Samye, hvor buddhistiske munker lagret sine hellige manuskripter og tekster i århundrer, har fått nytt liv. 

Den moderende bokhandelen viser at det ikke er for drøyt å si at buddhismen har en overbevisende global tilstedeværelse. Det som en gang ble undervist og etterspurt i de sagnomsuste klosterene i Østen, er nå velkjent og tilgjengelig i alle slags former over hele verden. Helt siden Hippiene eller de såkalte blomsterbarna i 60årene adopterte den som en av de ledende filosofier for kontrakulturen. Spesielt i vesten, har den som søker, et vell av munkeordener og sentere for lekfolk å velge mellom, alle har sine spesielle veiledere, seminarer, tilbaketrekning, publikasjoner om hvordan man kan leve og tjene til livets opphold på en riktig måte. 

Det som kan kritiseres er at denne ekspansjonen kan og tildel har gjort det til et spirituelt supermarked. Mange aspiranter ser ut til å ”shoppe” etter hurtigløsninger, istedenfor å begynne i en krevende religiøs praksis.

 ”Skal jeg delta i et 10 dagers vipassana-kurs i den strenge Teravada tradisjonen av U Ba Khin eller Thic Nat Han, eller skal jeg gå på et kurs i visualisering i den fargerike tibetanske tradisjonen, skal jeg resitere den magiske Hjertesutraen slik de gjør i en del av de japanske ”Pure Land” skolene, eller skal jeg få en smaksprøve av Satori i den gåtefulle Zen-tradisjonen?”

Og med denne overfloden av østlige og vestlige mestere, tulkuer og roshier, geshes og sthaviras – for å ikke snakke om blandingen av signalene når Buddhismen kommer forkledd i en person med et slikt uortodoks syn som ” LSD-beat generasjon guru” Allan Ginsberg – så er det vanskelig å se hvor Buddha’s belæring slutter og New Age begynner. 

Til og med i min egen tradisjon, den tibetanske, har vi i all vår hengivenhet til våre egne opplyste mestere lett for å glemme hvor det hele oppsto og hvem det kom fra. 

 

Hvorfor i all verden kan man spørre seg selv, skulle en religiøs tradisjon, grunnlagt for mer enn 2500 år siden av en prins fra nord India som ble en helgen, fortsette å påvirke livene og fantasien til millioner av individer i dag? La oss gå tilbake, for å prøve å finne svaret til blomsterbarna. Det var kanskje ikke så lett med første blikk å se noe felles med de langhårede, rart kledde og bedagelige hippiene i Europa og Amerika, og de barberte, ordinerte og disiplinerte munkene fra Tibet og Burma, men de var forent ved det felles begjær, å forstå og rykke opp med roten den menneskelige lidelse, å jage på flukt hatet med medfølelse og å finne et universelt språk av forståelse. Disse drømmene har fortsatt stor betydning i livene til millioner av vanlige mennesker i våre dager. 

For mange som har søkt tilflukt i hans filosofi, var Buddha’s første appell et ikonografi: bildet av Buddha sittende i holdningen til en uforstyrrelig mediterende, avslappet og uforstyrret av forandringer og historiens flyt, på samme tid trøstende og fengslende. Vi beundrer den tilstanden av sinnsro som han har oppnådd – hans handlefrihet og kapasitet til å reflektere – mens vi selv får fullstendig sammenbrudd av nederlag, blir helt utbrent, energien vår dreneres ut av oss, når vi prøver å opprettholde det drepende tempoet i forbikjøringsfil-kulturen som vi har skapt rundt oss. 

Vi lever livene våre gjennom en uavbrutt rekke av våre egne og andres krav og forventinger –– vi innser at tretthet og urimeligheter har tatt sitt, men ser allikevel ut til å være fullstendig uten kraft til å overkomme situasjonen.

Det er i en slik vanskelig situasjon at åpningsordene i Dhammapada – samlingen av 423 vers som inneholder kjernen av Buddha’s belæringer – kommer som en åpenbaring : 

 

”Vårt liv er formet av vårt sinn; vi blir slik vi tenker.”

 

I denne innsikten er det kombinert en forståelse om at vi for det meste er ansvarlige for vår egen lidelse, fordi vi ikke har kontroll av vår egen sinnstilstand og en erkjennelse av at vi kan forandre våre liv, ved å virkelig anstrenge oss, isteden for å vente på hjelp fra en ytre instans. 

Med ett hugg, så er vi frigjort fra kravene til alle guder, guruer og prester, fra idiotisk overtro og fra de strenge sosiale moralpåbud av  ”belønning eller straff,” som mange av oss er oppvokst med. Hovedgrunnen til at de perplekse, de pinede, de lidende over hele verden er tiltrukket av den helbredende filosofien til Buddha, er at den unngår den mer konvensjonelle veien gjennom inntak av masse skyldfølelse og bunnfall av bekjennelse, hvor man ber om forsoning til en faderlig Gud og at han dermed gir deg tilgivelse. 

Istedet begynner den buddhistiske helbredelse med søkerens nuværende ressurser og hans/hennes besluttsomhet til å forandre sin egen bevissthet, befri den for all negativ energi og på denne måten fullstendig forandre sitt liv. Som en god doktor, setter ikke Buddha kniven i såret og graver uendelig inn i detaljene av våre neuroser eller psykoser; han påviser den fundamentale grunnen til vår lidelse og forslår en kur. Artikler om de forskjellige symptomene, kan være ganske interessant litteratur, det vet vi gjennom skriveriene til Freud og Jung, men det er ikke alltid at de øker vår forståelse for hvordan vi kan få løst opp syndromet som har tryllebundet individet fullstendig.

Det var derfor at når Buddha ble stilt tekniske spørsmål om Gud og eksistens av sine samtalepartnere, han svarte:

 ”Hvis du ble truffet av en pil, ville du bruke en masse tid på å finne ut av hvem som hadde laget den og hva slags tresort den var laget av, og hva navnet var til den som hadde laget styrefjærene, eller ville du trekke den ut og prøve å finne en antiseptisk bandage og en salve? 

 

Buddha’s terapi av håp, er best symbolisert gjennom Saddharma-pundarika, den hvite lotusens perfekte vei. For den hvite lotusen dukker opp fra mørke og sølete områder i vannet, men allikevel bevarer den sitt innerste vesen og hensikt ubedervet; den praktisk talt manifesterer seg, fordi den gjenkjenner tilstandene som har skapt den, mens den forsiktig sikrer seg sin selvstendighet. Det at buddhismen legger så stor vekt på uavhengighet, kan godt være forklaringen på at den har klart å strekke seg ut til de som har kommet i fullt opprør mot autoritærismen i den religiøse tradisjonen som de er vokst opp i.

Til de menneskene som har vært i opprør mot det kristne systemet i vesten og til mennesker som har lidd under den ortodokse Hinduismen i India og hvilken som helst annen ortodoks religion ellers i verden, for den saks skyld. 

Bare det faktum at Buddha var et menneske og ikke en gud, er også en avgjørende viktighet. Selv om senere fremstillinger prøvde å heve ham til en slags mystisk supermann, så prøvde Buddha selv å understreke at han hadde funnet ut av og fullført sin oppgave gjennom en samlet kraftanstrengelse (etter Mahyanas fremstilling, gjennom mange liv som en Bodhisattva) heller enn at han oppnådde oppvåkningen gjennom Guds nåde. 

Den bragden står til etterfølgelse og ikke som et mirakuløst unntak. Til og med tilfluktsbønnen til de tre juveler -- (sanskrit) :

”Buddham sharanam gacchami,   Dhammam sharanam gacchami,   Sangham sharanam gacchami – 

Jeg tar tilflukt i Buddha (læreren), Jeg tar tilflukt i Dharma (læren) og jeg tar tilflukt i Sangha (gruppen av praktiserende)  ”-- reflekterer hvor viktig det menneskelige aspektet er.

Å ta tilflukt i Buddha er ikke å tilbe ham som en guddom, men å søke inspirasjon og lærdom igjennom hans eksempel. Historien om Buddha’s liv, viser oss hvordan en søkende kan gi avkall på alle de ting som er til hinder i ens søken, til og med slike ønskelige ting som velvære og privilegier, for å selv kunne finne sannheten gjennom: motgang og disiplin, enkelhet, meditasjon og kontemplasjon. En annen og kanskje mer aktuell måte å forstå dette på for dagens mennesker når det gjelder materielle ting og goder, er at man trenger ikke nødvendigvis gi dem bort, men gi slipp på dem i sinnet, slik at disse ”tingene” ikke eier oss. Dvs. at man slutter å klynge seg til dem og faktisk prøver å skjønne at alt er forgjengelig og at hvis vi ikke gjør dette, så binder de oss og blir til hindringer på vår spirituelle vei. 

 

”Siddhartha Gautama, Sakyaprinsen er blitt et opplyst vesen, som stråler av kjennskapen til hemmelighetene i vår eksistens. Han har overvunnet grunnlaget for alt begjær og lidelse, han har oppdaget hvordan vi kan motvirke dem og til slutt frigjøre oss fra dem. Og etter å ha oppnådd full indre opplysning, oppvåkningen, lurer Sakya-mesteren et øyeblikk på om han skulle – eller om han virkelig kunne klare å – formidle denne kunnskapen til sine medmennesker. I dette øyeblikket, sier legenden at guden Brahma bønnfalt ham om å peke ut veien mot opplysningen som han hadde opplevd, for å dele med oss sin ekstatiske klarhet, slik at verden kunne bli forløst fra sine feil og vrangforestillinger.” 

 

På det tidspunktet og fremover passerer Sakya-mesteren alle grenser av kaste og etniske skiller, han ble allment kjent som Buddha, den oppvåknede; folk aktet ham som Bhagavat, den velsignede. Forestill deg ham på elvebredden av Nairanjanaelven, skuende ut over landskapet hvor han gav avkall på sin fortid, ydmyket seg selv, gikk fra mester til mester og lærte det de hadde å tilby, for så å fortsette sin vandring; dette var hvor han hadde kjempet mot demonene av utmattelse og sult, gjennomgikk redsel og fristelse, tvil og usikkerhet. 

Selv når vi er i de mørkeste stedene av vårt sinn, så vet vi at vi ikke er alene – Buddha gikk denne veien i de 6. århundre f.K.f, før han forberedte sin sitteplass under det berømte Bodhitreet, og begynte på den meditasjonen som omsider ville gjøre slutt på kretsløpet av fødsel og død for ham.

Igjen, så ber ikke Buddha oss å stole blindt på alt, eller akseptere noe som sannhet bare fordi at han sier det. Buddha stoler ikke på døde ord, han sier at den eneste gyldige prøve er gjennom de høyeste erfaringer som man selv opplever, at det kun da er relevant å si at det er en sannhet for deg. 

I Kamala Sutraen spurte en forsamling Buddha hvordan en belæring skulle bli vurdert og den velsignede svarte: ”Ikke tro noe fordi at deres eldre, de vise, de opplyste eller fordi Buddha har sagt det. Kun aksepter det som du oppdager selv som en sannhet, gjennom din egen direkte opplevelse, som ikke skader noen og er gagnlig for alle.”

Det er i dette det lett medbringelige i buddhismen ligger. Ulikt til andre religiøse tradisjoner, har det blitt brakt vidt og bredt av pilegrimer og kjøpmenn – og funnet naturlig aksept, isteden for å bli påtvunget – fordi den ikke er fastspent til noe spesielt sosialpolitisk system, eller et spesielt miljø. Buddhismen begynner med det enkelte menneske, den setter igang forståelsen av den menneskelige tilstand og transformerer den enkeltes liv. På grunn av dette, så har den buddhistiske tradisjonen alltid lagt mer vekt på å den egentlige praksisen enn det å symbolsk tro på den – praksis på  arya-satyani, de fire edle sannheter, og arya-ashtangika-marga den edle åttedelte veien, er blant de vanligste å begynne med. 

Ved utdypingen av de fire edle sannheter, merker Buddha seg at dukkha, lidelse, oppstår fra tanha, det egoistiske begjæret, som får oss til å lengte etter sanselig tilfredstillelse, besittelse og kontroll. Og siden verden ikke alltid kan tilfredsstille våre griller, blir vi grepet av frustrasjon og utilstrekkelighet; forrådt av våre følelser, vi overgir oss selv til raseri og hat og kaster oss enda dypere ned i sumpen av vrangforestillinger. 

Men, dette ”selvet,” som samtykker i å la seg degenerere, kan også ved anstrengelse rekonstruere seg selv. For Buddha, så omsatte denne grunnsetningen seg til disiplineringen av sinnet og sansene igjennom den edle åttedelte veien : å perfeksjonere forståelse og hensikt ; tale og oppførsel ; beskjeftigelse og anstrengelse  og oppmerksomhet og meditasjon. Denne perfeksjoneringen blir sammenlignet med de åtte delene på en landskilpadde, dette for at de skal utvikles samtidig, heller enn de åtte trinnene på en stige, for å vise en progresjon. Når de først er blitt en del av vår grunnleggende natur, så sier Buddha at den negative lidenskapen fjernes av seg selv fra vår tenking og oppførsel. 

Selv om han kanskje er hjemløs i den materielle verden, så tar den nye aspiranten på den buddhistiske vei bosted i de fire tilstander av bevissthet, berømt som Brahma viharas eller guddommelige boliger. Disse er metta, karuna, mudita og upekka : kjærlig vennlighet, medfølelse, glede og sinnsro. Ved utdyping av disse fire tilstandene, påpeker den lærde Buddhaghosha, i sin kommentar Visuddhimagga (renselsens vei), at de er praktiske måter som gjør det er mulig for individet å gå ut av seg selv, for å oppdage enheten i livet. 

”Absorbert i meditasjon ” lar disippelen sitt sinn spre seg ut til de fire deler av verden, med tanker fylt av kjærlig vennlighet. Og i det han gjenkjenner at han er ett med alt, fyller han hele verden med grenseløs kjærlighet.”

 

Ut fra denne ikke-dominerende kjærligheten, metta, blir medfølelsen, karuna, født. Den tar form igjennom stor innfølingsevne med de som lider, som har mistet håpet, som er sunket i kvaler. Som en forutsetning for forståelsen, bryter karuna ned alle barrierer av atskillelse. Den leder også til mudita, glede over andres glede, årsaken til forsakelse av misunnelse og ondskapsfullhet. Omsider, etter å ha tatt del i andres lidelse, vender den mediterende tilbake til en tilstand av uforstyrrelig frigjorthet, upekka. Hans respons til verden for øvrig, har hverken hengivenhet eller aversjon ; han står som et rolig vitne til flyten av hendelser og ser at hver enkelt handling resulterer i sin egen serie av konsekvenser.

 

Buddha’s psykologi er meget sofistikert. Glede oppstår ikke fra å prøve å oppnå sine mål, men fra den opphøyde roen ved å befri seg selv for slike mål. For Buddha, er ikke den som jakter den virkelig glade personen, men den som bevitner. Praksisen av brahma viharas frigjør selvet fra kjeden av tvangstanker, som binder det til gjenstandene i dets lengten og hat. I det femtende kapittelet i Dhammapada, for eksempel i ’Versene om glede’, sier den opplyste : 

 

”La oss leve i glede og aldri hate dem som hater oss.

La oss leve i frihet uten hat, til og med blant dem som hater.”

 

For Buddha, så forstås det ikke slik at vi oppnår glede av, å ikke hate de som hater oss, men å fullstendig avslå å la seg bli smittet av en slik sinnsbevegelse. Dette er er en frigjøring fra byrden av skadelige følelser.

Betydningsfullt fortsetter Buddha : 

 

”Erobring avler hat, for de erobrede lever i sorg,

La oss verken være erobrerne eller de erobrede,

og leve i fred og fordragelighet.”

 

Slike ord peker ut en klar vei som leder oss ut av labyrinten av motstridende tanker og konflikter hvor vi fullstendig har mistet oss selv – i tidsalderen av ”Først Meg Selv” og A-bomben, hvor så mange overtalende stemmer ber oss innstendig om være enig i at gjensidig ødeleggelse er svaret på våre problemer, dette viser også hvor nytteløs militarismen er.

Militarismen til de forskjellige nasjonene har også et ekko i militarismen i det enkelte menneske, behovet for å underlegge seg – erobre – de som er rundt dem – enten det er partnere, barn, kolleger eller underordnede. Innstillingen til en buddhist skal være å utforme et forhold til resten av verden – knytte en forbindelse – med andre vesener, mennesker, gjenstander, hendelser – på en måte som ikke krenker den ”andre.” Buddha’s belæringer på ikkevold og selvbeherskelse, kommer klart fram i Dhammapada (221) : 

 

” Gi opp sinne, gi opp stolthet

 og frigjør deg selv for verdslig trelldom. 

 Den som aldri prøver å eie mennesker

eller ting som sitt eget, kan heller aldri 

bli rammet av sorg.”

 

Denne rettesnoren legger vekt på forståelse, samarbeid og respekt for menneskelige verdier. Gjennom denne øvelsen av kritisk resonnement, ser vi at vi ikke bør underlegge oss den ”andre” ; vi lærer derimot å motstå vår trang til å være ”seierherre”. Vi lærer å erkjenne at vår egen framtid er nær forbundet  med fremtiden til alle levende vesener, og at også vår fortid er sammenved med andres. Vi ser da at vi ikke kan angripe den sosiale og naturlige ”andre”, uten å på samme tid angripe oss selv ; at vi svekker oss selv og våre fremtidsutsikter når vi setter avgårde for å ruinere våre medmennesker og vår økologi.

Det må heller ikke utvikle seg til en masochistisk ofring av seg selv for andre : vi oppdager på samme tid, at vi kan både skade og få andre ut av balanse, ved å ødelegge oss selv.

Det er dette som er den svært sammensatte forståelsen, av det den vietnamesiske Zen mesteren og fredsaktivisten Thic Nhat Hahn kaller ’inter-being’ – (det å være et vesen som er fullstendig ett med alt og alle). Denne atferden er basert på det i høyeste grad rasjonelle karmaprinsippet, som det sies : ”Det trenges ikke noe ”guddommelig organ” for å straffe eller belønne oss ; vi straffer og belønner oss selv.” Denne moralen fjerner behovet for å påkalle guder og f.eks. som noen tror å pasifisere forfedrenes ånder. Hver for oss kan vi nå ta ansvaret  for våre egne handlinger ved å følge denne oppfordringen i Dhammapada, 

”Ikke prøv å bygge din egen lykke på andres ulykke.” 

 

Buddha hevder at ingen kan magisk forandres til en ’god’ person ; etiske øvelser er en veloverveid anstrengelse for å trene seg selv, og de som aksepterer denne belæringen, må objektivt reflektere på sin egen adferd. Til og med imot sin egen gitte natur, må de utvikle de positive ferdigheter som trenges for at menneskehetens humane muligheter kan bli realisert. Her er det også meget relevant å reflektere på Buddha’s uttalelse om at en person må være kushala, så dyktig i praksisen av perfeksjon, at denne ’lærde’ delen av vårt vesen med tiden fullstendig overtar vårt sinn.  En praktiserende buddhist lever sitt liv dypt engasjert i verdens problemer og dilemma ; det er ikke noen plass for sløvhet eller apati, eller for passiv tilbaketrekning eller tilbaketog. Hovedvekten blir ikke lagt på at meditasjonsputen og meditasjons-sjalet ditt har samme farge, men det å utvikle de tre disiplinene av shila, prajna og samadhi : øvelsen i ’moralsk adferd’, (med andre ord god oppførsel), øvelser i søken etter visdom og øvelsen i å oppnå innsikt gjennom meditasjon

Mens livet  vårt ofte kan degenereres til en kjølig vanemessig rundgang av forbigående lidenskaper, kjedsomhet og paralyserende depresjon, så vil et levesett som er støttet av shila, prajna og samadhi, gi seg utslag i et kontinuerlig kretsløp av selvransakelse og positive handlinger – som istedenfor å slite oss helt ut, ’fyller’ opp vår sjel, kropp og sinn, På denne kontoen har vi fått både software og hardware av håp, som setter oss i stand til å fortsette, i og med livet. 

Nå da vi er gitt en grunnleggende besluttsomhet og livsmot, så skulle det ikke være vanskelig å forestille seg hvordan man kan iverksette buddhistiske prinsipper i hverdagslivet. 

En motstand mot utbyttingen av råvarer og det å finne et riktig levesett blir en logisk følge av å akseptere Buddha’s Dharma. 

Spørsmålet er, hvordan man best kan opptre på en etisk riktig måte under de rådende forhold i dagens økonomi, uten å skade seg selv eller andre – spørsmålet er, om hvordan vi kan legemliggjøre prinsippet i ahimsa – ikkevold – det virker overveldende, ja nesten påtrengendeviktig å starte en revolusjon på dette området, både med seg selv og sine omgivelser. 

 

 

Like viktig er det å vurdere våre sosiale forbindelser, våre politiske overbevisninger og våre valg når det gjelder kulturell uttrykksform. Verdien av det positive og dynamiske aspektet av ahimsa,er metta-bhavana : ikkevold, som et moralsk ’bud’, det blir praktisert og sett på som selve åpningen til selvets evne til kjærlighet, hensyn og medfølelse overfor alle levende vesen på alle plan. 

Som den buddhistiske vismannen, Shantideva bemerker : det finnes ikke noen make til hat ;

 

”Ens sinn finner ingen fred, har ingen glede av fornøyelser og føler seg utrygg, så lenge pilen av hat står fast i hjertet.”

 Hvis vi ikke tar Shantideva's ord alvorlig og lærer å takle konflikter og trene oss i å bli mer forståelsesfulle, så vil vi aldri bli ferdig med å kjempe de teoretiske krigene og intrigene som er typisk i    vår generelle oppførsel ; denne oppførselen er dessverre en av de tingene som er typisk for oss mennesker, men det en buddhist håper på, er at vi skal lære å forvandle denne rå oppførselen til fullkommen adferd, både i vårt personlige liv og i vårt fellesskap. 

Buddha sier at når vår forestilling og handling flyter sammen som ett, blir det tilsynelatende umulige ideal en integrert del av den praktiserendes bevissthet. Buddha’s Dharma kan også brukes i mellommenneskelige forbindelser, som en ’medisin’ av nærvær for å fjerne usikkerhet hos andre og å dele deres kvaler ; å være villig til å medgi sine feil og skape fred. Når det gjelder det å ta seg av andre, så er poenget å respektere at mennesker er forskjellige ; å respektere at andre har rett til å tro hva de vil ; uten å tillate at disse forskjellene får kvaliteten på de menneskelige relasjonene til å surne. 

 

I Mahayanabuddhisme er idealet en Bodhisattva, som er en forbilde av et følsomt vesen som viser stor omsorg for andre, en som er på vei til å bli en Buddha ; hans adferd er kjærlig, vis og omsorgsfull gjennom mange liv, inntil han står på terskelen til Nirvana. Men hans medfølelse og ønske om å hjelpe de siste over broen mot oppvåkningen, er så sterk, at Bodhisattvaen blir værende i verden. Uopphørlig utsetter han sin egen opplysning og bruker sin oppsamlede åndelige fortjeneste til å hjelpe andre vesen mot fullkommenhet. 

I Vajradhvaja-sutraen, finner vi Bodhisattvaen’s krevende løfte : 

 

”Jeg må bære lidelsen til alle levende vesen, for jeg har avlagt et løfte om å redde alt som lever, å bringe dem alle gjennom skogen av fødsel, alder, sykdom, død og gjenfødsel. Jeg tenker ikke på min egen oppvåkning, men det å skjenke alle levende vesen gleden av  den aller høyeste visdom. Så jeg påtar meg all sorg til alle levende vesener. Jeg går med på å lide som et gissel for alle levende vesener. Jeg vil på ingen måte forlate dem. Jeg er fast bestemt på å oppnå den aller høyeste visdom for alt levendes skyld, for å redde verden.”

 

Selv om veldig få av oss kan si at vi følger denne veien, er det en meget sunn motgift mot kynisme å overveie de ti paramitaene, eller den spirituelle perfeksjoneringen som en Bodhisattva skal ha utviklet. Disse er dana, nestekjærlighet ; shila, riktig adferd ; kshanti, tålmodighet ; virya, (livs)mot ; dhyana, meditativ absorpsjon ; prajna, innsikt ; upaya-kaushalya, dyktighet i å velge rette midler for å hjelpe vesener til å oppnå oppvåkning ; pranidhana, besluttsomhet ; bala, kraft (skapende evner) ; og jnana, kunnskap.

 

Bodhisattvaen’s perfeksjon i disse øvelsene i andres tjeneste, danner temaet i Jatakaene, historiene hvor Buddha beretter til sine disipler om sine tidligere liv. I en av disse historiene, er Bodhisattvaen en apekonge som leder sine tilhengere ut av fare ved risikere sitt eget liv ; i en annen, er han ånden til et stort sal-tre, som ofrer sitt liv til en konge, istedenfor en lund med trær som kongen vil kutte ned og redder derved livet til tusenvis av trær og fugler.

Det som Jatakaene lærer oss, er at i Buddha’s dharma trenges det ikke noe monumentalt, kun trening av sinnsnærvær. 

Til og med når han lå for døden, er det fortalt at Buddha trøstet sin kusine og  disippelen Ananda med disse ordene : 

”Denne kroppen er ikke meg. Uten å være sperret av kropp eller sinn, er Buddha like uendelig som himmelen. Jeg lever i den dharma som jeg har gitt dere, den er deg nærmere en ditt hjerte. Og dharma vil aldri dø.” 

Buddha forklarte at dharma – hvor det blir lagt vekt på uselvisk tjeneste, glede, håp og en dynamisk gjensidig avhengighet – er universets moralske orden. Som sådan, trengs ikke noe symbol, annet enn rett streben og å ha erkjent det hellige potensialet til alle levende vesen, som er Buddha. Kun ved å legemliggjøre verdiene I Buddhas dharma i sitt eget liv, kan man forstå dem. Det å bare lese dunkle tekster, er kun å samle på informasjon, med mindre det tjener som en forbedring av vår praksis. Buddha forklarte at de som levde sitt liv gjennom selvbeherskelse, medfølelse og kreativitet – et liv opplyst av dharma – ble frigjort for all frykt. Med besluttsomhet i sin praksis for dypere innsikt og riktig adferd, forble de uforstyrret av alle usammenhengende opplevelser.  

Det er dharma som gjør at praktiserende buddhister kan opprettholde sin opphøyde ro og pleie sin livsglede og kreative kraft, til og med når de står overfor redslene i krigføring, utløst av fiendtlige grupper, som i Laos, som geriljaopprøret i Sri Lanka, som folkemordet i Kambodsja og som den ubarmhjertige ideologiske forfølgelsen i Tibet. Fremfor alt, så gir det buddhistene mot til å bli stilt overfor den skremmende muligheten at alt er tomhet. I den buddhistiske tradisjonen blir verden betraktet som en hildring eller illusjon, tross alt : så forklarte Buddha at verden ikke hadde noe fast kjerne eller evig varende virkelighet, men at det var et sammenfall av forbigående illusjoner og flimrende forestillingsbilder som i en drøm. 

Denne forgjengelige verden har ikke desto mindre en logisk åpenbar virkelighet, en logikk som krever handling i nået. Og mens vi har valget til å leve med vrangforstillinger og utføre destruktive handlinger mot oss selv og andre, så har Buddha og hans arvtakere -- lærere som Dalai Lama, Dilgo Khyentse, U Ba Khin, Ayya Khema, Sangharakshita og Thich Nhat Hanh – anbefalt oss en annen kurs. De henstiller inntrengende til oss å reflektere på våre ubevisste motivasjoner og de handlinger som vi begår. De minner oss på at våre urolige liv styres av vaner og omstendigheter ; vi handler ikke på egen hånd, vi handler bare på stimulanser. De foreslår at vi kan frigjøre oss fra illusjoner og destruktive handlinger ; ved at våre ønsker i livet vil bli mer oppfylt, hvis vi blir rettledet av medfølelse, kjærlig vennlighet, glede oss av andres glede, sinnslikevekt og være oppmerksom på andres lidelse. Ved å gjøre dette, blir individet selv fullstendig ansvarlig for sin egen eksistens og sin egen utvikling. 

Det er derfor Buddha sier at der ikke er noe som er varig, eller uforanderlig i selvets essens, eller i verden for øvrig, dette er det første steget, ikke mot en kynisk nihilisme, men en sensibel forståelse og konstruktive handlinger. 

Da skjønner vi at vi ikke har så mange valg : pravritti marga (som tilsynelatende er tilegnet til det verdslige plan av samsara) er ikke det motsatte av nivritti marga (som er tilegnet til nirvana, tilstanden som er hinsides illusjoner og vrangforestillinger, fastgjøring og egoisme), men hver for seg finner de sitt formål og retning med henvisning til den andre. Når disse to veiene møtes og blir ett, opplever vi kaoset og mangfoldet i livet ; ved dette stadiet skjønner vi også at den eneste måten som vi kan takle dette på, er ved å utvikle kvalitetene til et moralsk ansvarlig menneske.

Det mest sentrale her er hvilken holdning vi har, det har til og med antatt  enda mer pikante sider nå på kanten av det 20ende århundre : vi er i fare for å la våre liv og våre menneskelige forpliktelser gå i oppløsning, på grunn av våre begjær og levesett.

Cyberspace har allerede blitt et forførende miljø og valgmulighet mot det virkelige liv. Den evige tredemøllen av  framdriftsplanen og vår suksess, har forminsket den tid og energi som vi setter av til å pleie vårt indre. Der er en spirituell hygiene, så vel som en fysisk hygiene ; sjelen og sinnet må også vedlikeholdes, på samme måte som vår bil og computer også må holdes i en optimal tilstand. Selvfølgelig, så kan du kjøpe en ny bil eller computer, hvis den gamle går i stykker, men sivilisasjonen har ikke kommet så langt at vi kan kjøpe en ny sjel eller et nytt sinn. 

Buddhismen hevder ikke å ha en hurtig pakkeløsning til nirvana for stressede forretningsfolk,  engstelige studenter, nevrotiske skribenter eller kvinner i det fantastiske 20ende århundres dilemma, om å være hjemme eller satse på karriere.  Buddhistisk meditasjon er ikke en lindring mot stress eller en visualiseringstrip, like lite som at en buddhistisk bønn er det samme som omdreiingen av bønnehjul og bøye seg foran eksotiske figurer. Som Rilkes arkaiske torso av Apollo, ser Buddha oss rett in i øynene og sier : ”Du må forandre ditt liv.”

I lys av dette blir det tvingende nødvendig å stille dette eksistensielle spørsmålet til oss selv : Skal vi bare flyte med strømmen i livet uten noen motstand, eller skal vi driste oss til å prøve å kjempe imot strømmen? 

Kanskje dette også peker ut hvor viktig det er å lære å meditere. 

Buddha forteller i sin lignelse om flåten, at det er mulig å krysse flomvannet ved å ikke gjøre noen av delene – ved ganske enkelt å bringe sinnet i harmoni med strømmen for så å lede seg selv varsomt over. Det var kanskje denne tilstanden av oppmerksomhet, hederlighet og dyktighet, som Buddha hadde i tankene da han fortalte til sine disipler hvordan man kan krysse  livets strie strøm :

Vær et lys for dere selv, ta tilflukt i dere selv, kjære venner.