Print
Parent Category: Vajrayana på Norsk
Category: Khenpo Sangpo tekster
Hits: 2616

Khenpo Sangpo Rinpoche

 

 

I dag ønsker jeg å kommenterer en tekst som kalles:

"Å oppfatte den nakne tilstanden til den store fullendthets ekte virkelighet",

skrevet av den allvitende Jigme Lingpa.

Denne teksten handler om å åpenbare det ekte virkeligheten, eller naturen, til sinnet, og finnes i nyingmapa-skolen i tibetansk buddhisme.

Den er en vel kjent, men også avansert belæring som er kjent som den store fullendthet (Dzogchen på tibetansk, Ati Yoga på sanskrit).

 

 

Jigme Lingpa

 

Hvis en spør om anskuelsen til den store fullendthet finnes i nirvanisk fred eller om den finnes i samsara, så er svaret at den ikke finnes i noen av disse ytterlighetene. Hvis en ønsker å finne anskuelsen til den store fullendthet, så må en søke i ens eget sinn. Anskuelsen til den store fullendthet kan finnes i det mentale kontinuum til hvert enkelt levende vesen. Dets kvaliteter er tomhet og klarhet. Men den store fullendthet er ikke noe som kan analyseres i form av sin struktur; den er av natur ikke-strukturell. Hvis vi spør om vi kan oppdage den store fullendthet ved å transformere vårt nåværende sinn inn i en annen sinnstilstand, så er svaret nei. Vi kan ikke finne de resulterende opplyste kvalitetene til den store fullendthet andre steder enn i vårt eget sinn.

 

Vårt sinn, som er utstyrt med oppmerksomhet og intelligens, er hele tiden opptatt med alle mulige handlinger, daglige aktiviteter som å arbeide, stå, sove og sitte. Uttrykket "meditasjon" betyr å ikke bli distrahert fra sinnets natur, men i stedet gjenkjenne denne naturen og opprettholde denne gjenkjennelsen. Ved å gjøre dette, vil en som mediterer kunne oppleve det lykksalige sinn, det klare sinn og det ikke-konseptuelle sinn. For å opprettholde kontinuiteten av å gjenkjenne sinnets natur må en være meget dyktig, og en burde ikke anstrenge seg for mye, eller forsøke å stabilisere ens sinn inn i en slik tilstand med makt. I stedet burde en forsøke å opprettholde anskuelsen til den store fullendthet ved å kultivere avslapning. Hvis en ikke anvender en god metode vil en miste meditasjonen.

 

La oss illustrere dette med et eksempel. En som sitter i fengsel opplever ubehag og besværligheter fordi han eller hun er innelåst i et lite rom. På samme måte vil en som mediterer oppleve spenninger hvis han eller hun forsøker holde fast sinnets sanne natur med makt.

 

Når vi forsøker å meditere på anskuelsen til den store fullendthet opplever vi mange følelsesmessige og konseptuelle tanker. Hvis vi for eksempel opplever en positiv tanke burde vi ikke forsøke å kultivere klamring til denne tanken. I stedet for å bli overveldet av tilstedeværelsen av en positiv tanke, noe vi lett kan bli hvis vi bare observere tankens ytterkant, burde vi i stedet se direkte inn tankens kjerne, eller essens. Dette gjelder også for negative komplikasjoner som sinne og annet. Ved å fokusere på tankens essens, vil den som mediterer forstå at tankenes essens er grunnleggende oppmerksomhet og intelligens.

 

Tradisjonen til den store fullendthet hevder at ved å se på følelsesmessige tanker på denne måten, vil en være i stand til å oppleve den sanne virkelighet (dharmadhatu på sanskrit). Dette betyr at for å oppleve den sanne virkelighet burde individet burde se på den sanne essensen til den følelsesmessige komplikasjonen, hva den nå enn er.

 

Men når det kommer til å faktisk praktisere, opplever vi ofte visse vanskeligheter. Det er ikke så lett som det har blitt forklart. Når en ser på selve essensen av følelsesmessige og forstyrrende følelser, skal en ikke evaluere dem. En bør se på følelsesmessige tanker på samme måten som eldre menn ser på barn som leker. Gamle menn vil ikke forsøke å evaluere barns lek som god eller dårlig; de vil være likegyldig til det barna er opptatt av. En bør se på ens følelsesmessige tanker på samme måten.

 

Denne måten å meditere på gir en meget inngående kjennskap til sinnets natur. Personens sinn blir forgjort både fra konseptet av dualitet, som har en tendens til å gripe tak i en overfladiske virkelighet til det observerte fenomenale objektet, og klamring til fenomenet som observerer, dvs. sinnet. Så en frigjøres både fra å gripe etter en virkelighet av den oppfattede verden og sinnet som oppfatter. Følelsene blir da frigjort. Personen blir i stand til å reversere alle former for klamring til forskjellige typer av gunstige og ugunstige tanker, og vil ikke se på gunstige tanker som noe som skal holdes fast ved, eller ugunstige tanker som noe som skal forsakes. Ved dette punkt opplever personen som mediterer frigjøring inn i en sann virkelighet. Følelsesmessige eller konseptuelle tanker vil ikke forårsake noen vanskeligheter i det hele tatt, selv om de er positive eller negative.

 

Den som greier å oppnå en slik meditativ opplevelse gjennom meditasjon har gjennomløpt de syv urene bodhisattva-nivåene. De kalles urene fordi individet fremdeles er forurenset med en subtil klamring til dualitet på disse nivåene.

 

Når det kommer til å realisere anskuelsen til den store fullendthet finnes det mange blindgater, feil og fallgruver vi kan gå i. Vi sa på begynnelsen at naturen til anskuelsen av den store fullendthet er tomhet. På grunn av dette klamrer noen seg til konseptet av tomhet. De slipper tak i den tilsynelatende virkelighet, men griper i stedet etter selve konseptet som var ment å frigjøre den opprinnelige klamringen. Dette er et enormt feiltrinn. Det kalles bekreftende negasjon; en motbeviser virkelighetens eksistens, men bekrefter i stedet (griper) denne negasjonen, eller tomheten.

 

Buddha forklarte læren om tomhet for å smadre klamring til eksistensens virkelighet. Men for et individ som faller inn i anskuelsen av bekreftende negasjon, sa Buddha at de ikke finnes noe botemiddel for kurere en slik åndelig sykdom. Når medisinen har blitt forvandlet til gift finnes det ingen botemidler som kan anvendes. Buddha sa at "uintelligente mennesker som ikke er dyktige nok til å forstå tomhet vil lide et stort tap".

 

En bør gjengkjenne tomhet som noe som er fritt for ytterligheter. Vi anvende dette på sinnets natur, som har en iboende oppmerksomhet og intelligens. Sinnes sanne natur er fritt for de fire ytterligheter; det eksisterer ikke, det er heller ikke ikke-eksisterende, det er ikke både eksisterende og ikke-eksisterende, og det er heller ikke noe annet enn å være eksisterende eller ikke-eksisterende (vår tidligere diskusjon dekket kun de to første ytterlighetene). Derfor er det ingen opprinnelse og intet avbrudd. Det er ikke noe som kommer, og ikke noe som går.

 

Sinnets sanne natur er ikke maskulint, feminint eller nøytralt. Sinnets natur er tomt for karakteristikker som form, farge og så videre. Sinnets natur hører heller ikke til kategorien av nihilisme eller "eternalisme" (synet at noe er evig). Det er ubeskrivelige og ufattelig.

 

For eksempel kan vi ikke si at vi har sett rommet. Men vi kan fremdeles snakke om rommet som en ide. På samme måten vil en som har realisert anskuelsen til den store fullendthet, slik mange tidligere har gjort, forsøke å finne de beste eksemplene for å uttrykke dette ovenfor sine studenter. Men på tross av alle deres anstrengelser i å finne brukbare eksempler, klarer de ikke å uttrykke sinnets natur eksakt. En burde derfor være varsom med å trå feil når det kommer til anskuelsen av den store fullendthet. En burde sørge for å opprettholde gjenkjennelsen av den store fullendthet i alle aktiviteter.

 

Det finnes to typer meditasjoner for å realisere anskuelsen til den store fullendthet: shamatha (shine på tibetansk) og vipashyana. Men disse burde ikke forstås som vanlig shamatha og vipashyana som vi snakker om i relasjon til sutra. Shine, stillhetsmeditasjon, betyr et stille sinn. Vårt sinns sanne natur er helt fra begynnelsen fullstendig urørt av tilstedeværelsen av grove og fine former for konseptuelle komplikasjoner.

 

Hvis du har et glass med grumset vann og du lar vannet stå i ro, så vil det gjenvinne sin opprinnelige klarhet. Men hvis vannet forstyrres, vil klarheten i igjen bli borte. På samme måte måte har vår opprinnelige sinnstilstand en indre strålende klarhet, og hvis vi lærer å ikke forstyrre sinnet, vil det gjenvinne denne klarheten. Men hvis vi igjen lar sinnet forstyrres av tanker, vil den opprinnelige klarheten forsvinne.

 

Shamatha-meditasjon i de tantriske belæringene i buddhismen er forskjellige fra shamatha-meditasjon i sutra-tilnærmingen. I shamatha-meditasjon i sutra, vil den som mediterer pasifisere følelsesmessige komplikasjoner ved å anvende visse botemidler, men i shamata-meditasjon i tantrisk buddhisme ansees sinnet å være fritt for de grove og fine komplikasjonene helt fra begynnelsen, og derfor er det ikke noe å pasifisere.

 

Vipashyana-meditasjon i relasjon til tantrisk buddhisme beskrives som å se på sinnets ikke-dualistiske tilstand, og oppleve at sinnet er tomt både for det som blir oppfattet og sinnet som oppfatter. Å oppnå denne opplevelsen kalles å oppnå innsikt inn sinnets ikke-dualitet.

 

Også vipashyana-meditasjon i følge tantrisk buddhisme er ikke det samme som vipashyana-meditasjon på sutra-nivået, hvor en først utfører analytisk meditasjon, og så forsøker å hvile i oppdagelsen som har blitt gjort. I vipashyana i tantrisk buddhisme oppnår en ganske enkelt innsikt inn i sinnets ikke-dualitet som er fri for både det oppfattede fenomen og sinnets som oppfatter.

 

I meditasjon i den store fullendthet finnes det som kalles formell og det som kalles uformell meditasjon, eller post-meditasjon. I formell meditasjon forsøker personen å opprettholde en gjenkjennelse av anskuelsen ved å praktisere oppmerksomhet. I post-meditasjon tar personen med seg den meditative opplevelsen som har blitt oppnådd i formell meditasjon inn i hans eller hennes aktiviteter av kropp, tale og sinn.

 

I formell sitte-meditasjon anvender vi den mentale egenskapen av oppmerksomhet. Men denne skal ikke forstås som den vanlige oppmerksomheten som vi kjenner godt til. Det er en spesiell type oppmerksomhet. I buddhisme er betyr vanlig oppmerksomhet at vi vet hva som skal praktiseres og hva som skal forsakes. I forhold til den store fullendthet skal uttrykket oppmerksomhet forstås som at det ikke er noe å foredle og heller ikke noe å forlate.

 

Når en forsøker å opprettholde anskuelsen til den store fullendthet burde en ikke bekymre seg om å miste oppmerksomheten. Hvis en oppdager at en har blitt uoppmerksom, kan en utvikle frustrasjon eller tristhet, og dette er ikke gagnlig. En burde heller ikke anstrenge seg for mye, ettersom dette bare vil forstyrre sinnet. For å si det enkelt, mens en forsøker å vedvare gjenkjennelsen av formell meditasjon, burde en frigjøre seg fra å anstrenge kropp, tale og sinn. Hvis en er i stand til å meditere på denne måten kan en anvende det tekniske uttrykket ikke-meditasjon.

 

I meditasjon kan en derfor nå tilstanden av ikke-meditasjon. Men begrepene meditasjon og ikke-meditasjon danner en dualisme, og den faktiske tilstanden til meditasjon i den store fullendthet er fri for både meditasjon og ikke-meditasjon. I anskuelsen av den store fullendthet vil en verken gripe etter meditasjon eller ikke-meditasjon.

 

Ved å meditere på denne måten kan den som mediterer oppleve tre typer av meditative opplevelser: ekstase, klarhet og frihet for konsepter. Ekstase inntrer når sinne blir fullstendig fritt for de tre nivåene av lidelse og ganske enkelt blandes med sinnets fundamentale tilstand. Dette medfører en stor lykksalighet. Klarhet inntreffer når sinnet blir fritt for forurensningene av sløvhet, opprørthet og understrømninger av tanker (klarhet må ikke forstås som visuell klarhet eller klarheten vi kan oppleve når vi ikke mediterer i det hele tatt). Den tredje meditative kvaliteten som kan oppleves er ikke-konseptualitet. Når vi begynner å meditere vil sinnet vårt være fylt av mange tanker. Men ettersom vi utvikler oss i meditasjon, vil meditasjonen kuliminere  i opplevelsen av ikke-konseptualitet. Ens sinne er da ikke lenger beleiret av konseptuelle komplikasjoner.

 

Hvis en opplever vakre opplevelser er det alltid en fare for å utvikle klamring eller tilknytning. En burde derfor ikke utvikle en klamring til disse meditative opplevelsene. Hvis en utvikler klamring til de første meditative opplevelsen, klamring, sies det at han eller hun vil gjenfødes i de sjalu guders verden. Hvis en klamrer seg til klarhet, kan han eller hun ende opp i verden til guder med form. Hvis han eller hun klamrer seg til ikke-konseptualitet, så vil han eller hun bli gjenfødt i den formløse gudeverdenen. Klamring er derfor ikke regnet for å være nyttig. En burde ikke meditere med mål om å oppnå disse vakre opplevelsene fordi det resultatorienterte sinnet vil ødelegge meditasjonen. 

 

Hvis ens meditasjon på den oppbyggende fase [av guddommen] i tantrisk buddhisme ikke favnes av meditasjon på den oppløsende fase [av guddommen], vil en ikke kunne gi opphav til buddha-naturen. Heller det motsatte, det sies at en slik meditasjon forårsaker at individet blir gjenfødt som et meget ondt vesen.

 

Siden den sanne anskuelsen av den store fullendthet er enkelthet fri for mentale konstruksjoner, er det alltid mulig å blande denne formen for meditasjon med lignende opplevelser.

 

Det tilstedeværende sinn, eller tilstedeværende oppmerksomhet, er opprinnelig oppmerksomhet i dens endelige væremåte. Denne opprinnelige oppmerksomheten burde favnes av en ikke-referensiell anskuelse. Hvis en forsøker å meditere korrekt som forklart over, vil en til slutt nå kulminasjonen, hvor det ikke lenger finnes en deltager, en handling eller et objekt å meditere på. Dualiteten av subjekt og objekt ganske enkelt forsvinner og blir ikke ikke-dualistisk opplevelse.

 

Generelt føler individer at de vet hva som er eksistens og hva som ikke er eksistens, men de kjenner ikke noe utenom dette. De hevder at hvis det eksisterer, så kan det ikke være ikke-eksisterende, og på samme måte hvis det er ikke-eksisterende, så kan det ikke eksistere. Vår oppfattelse er basert på eksistens og ikke-eksistens: nihilisme og eternalisme; hvis det er nihilisme kan det ikke være eternalisme, og hvis det er eternalisme kan det ikke være nihilisme. Som en analogi kan en tenke seg en person som kjenner to andre personer, og sier at han eller hun vil møte den eller den personen når han eller hun kommer til huset hvor de bor. Fatteevnen til vårt nåværende sinn er meget liten; vi er derfor ikke i stand til å ta inn tilstanden som er fri for alle ekstreme komplikasjoner. Vår nåværende forvirrede sinnstilstand er derfor forgjengelig, og den sanne tilstanden til vårt sinn er opprinnelig frigjort.

 

Når det kommer til opprinnelig oppmerksomhet, kan vi ikke snakke om union eller ikke-union. Anskuelsen til den store fullendthet er fri for alle typer sekterisme, forutinntatte og partiske holdninger. Anskuelsen til den store fullendthet er også fri fra å være nedsettende og overdrivende. Så anskuelsen til den store fullendthet er fri for mental aktivitet. Den er ikke-handling. Den er toppunktet av alle anskuelser, meditasjoner og væremåter. Derfor er individet som mediterer i stand til å realisere den sanne anskuelse mens han eller hun sover komfortabelt i sengen! (Rinpoche vitser og ler). Anskuelsen til den store fullendthet er fri for uttrykk; men allikevel utrykker jeg noe. Det er ikke noe å forstå, men i det minste forstår dere på et eller annet nivå.

 

Denne meditasjonsformen kan noen ganger lage vanskeligheter og forvirre ens sinn fullstendig. Det er derfor viktig å opprettholde en uavbrutt oppmerksomhet. Oppmerksomhet er ikke noe en behøver å kultivere. Oppmerksomhet er, som tidligere forklart, iboende naturen til ens eget sinn. Det er ganske enkelt å gjenkjenne og så holde denne gjenkjennelsen.

 

Tidligere har mange individer utviklet seg til meget åndelige vesener ved å være åndelige gale. De ble kalt holdere av galskapsvisdom, eller holdere av linjen av galskapsvisdom. Hvis du ønsker, kan du også ta del in det åndelige fellesskap av sprø mennesker (alle ler), men du må være ekte åndelig gal. Ikke bare late som om, eller være mentalt gal. Jeg kunne gjerne tenke meg å gå inn i mandalaen av gale åndelige mennesker, men det er ganske vanskelig å gjøre dette.

 

Når du mediterer på den store fullendthet, burde du ikke bekymre deg hvis det dukker opp følelsesmessige eller konseptuelle komplikasjoner. Det er bra hvis det dukker opp mange følelser og tanker. Du lar bare disse tankene oppstå uten forsøker å forlate eller undertrykke dem, så vil de forsvinne av seg selv.

 

Håp og frykt burde ikke avbryte ens meditasjon på anskuelsen til den store fullendthet. Hvis det skjer, binder de og avbryter meditasjonen. En burde ikke frykte tilstedeværelse av følelsesmessige komplikasjoner og konseptuelle tanker. La dem bare forsvinne av seg selv.

 

Jeg er ikke en som i sannhet har realisert anskuelsen til den store fullendthet, men jeg har forklart dette til dere så godt jeg kan. Har dere noen spørsmål?

 

Q: Du sa i begynnelsen at shine-meditasjon i den store fullendthet er forskjellig fra den på sutra-nivået. Burde en arbeide med shine i forhold til sutra først, og så gå videre til vajrayana?

 

Rinpoche: Ja, en burde gå gradvis gjennom yanaene. Som du sier, burde en praktisere shamatha som den presenteres på sutra-nivået og så fortsette med å praktisere shamatha og vipashyana slik det blir presentert på tantra-nivået. Sutra fungerer som et trinn til tantrisk praksis.

 

Q: Kan du gi meg en definisjon på følelser og tanker? Jeg ser på følelser som noe jeg føler, og tanker som noe som skjer i mitt sinn.

 

Rinpoche: På tibetansk er det faktisk det samme ordet for både tanker og følelser. Det er namtok. Nam refererer til objektet som induserer følelsen og tanken i individet, og tok refererer til sinnets følelsesmessige tilstand. Kan du gi meg et eksempel på en følelse?

 

Person: Sinne.

 

Rinpoche: Og tanke?

 

Person: Å fantasere om framtiden og tenke på fortiden.

 

Rinpoche: Så er også dette svaret på ditt spørsmål.

 

Q: Er ikke disse følelsesmessige tilstandene knyttet opp mot begjær? Så lenge som du har begjær vil du også produsere tanker?

 

Rinpoche: Ja, tilstedeværelsen av begjær gir opphav til videre tankemønstre og følelsesmessige komplikasjon, som igjen gir opphav til flere karmiske handlinger. Namtok betyr at du ikke kan ha en tenke uten noe som stimulerer nam. Uten det som stimulerer vil følelsesmessige komplikasjoner ikke oppstå. Dette er på grunn av loven om gjensidig avhengighet - årsak og virkning.

 

Q: Vil det ikke være noe sinne heller?

 

Rinpoche: Nei, fordi alt oppstår på grunn av at årsaker og omstendigheter kommer sammen. Før oppvåkning, kan du si konvensjonelt at sinnets følelsesmessige tilstand eksisterer. Når personen går inn i en ekte meditasjonsopplevelse av den store fullendthet, vil hans eller hennes sinn være fullstendig fritt følelsesmessige komplikasjoner og konseptuelle tanker. Men når personen forlater meditasjon og går inn i post-meditasjon, så vil disse følelsene komme tilbake igjen.

 

Q: Kan du si litt mer om hvordan en skal se inn i essensen til tankene?

 

Rinoche: En skal ikke forsøke å hindre seg selv i å gi opphav til følelsesmessige og konseptuelle tanker. Hvis de dukker opp, la dem dukke opp, men forsøk så å se direkte på deres essens uten å evaluere eller dømme dem; bare ganske enkelt se på dem. Tanker skal møtes med en dyp følelse av selvtillit og selvsikkerhet. Dette er viktig.

 

Utseende av, og innholdet i følelsesmessige tanker kan være forskjellig, men når den som mediterer trenger inn i tankens eller følelsens kjerne, er det ikke noe forskjell på gode og dårlige tanker. På det indre nivå deler både gode og dårlige tanker den samme essensen av klarhet og intelligens. Derfor burde en ikke forsøke å kultivere gode følelser og forsake dårlige følelser. Dette prinsippet gjelder i sittende meditasjon.

 

Q: Hva er formålet med disse observasjonene? Hva er det endelige målet?

 

Rinpoche: Det endelige målet er å bli åndelig frigjort, å kun observere tankens essens, slik at en ikke vil bli offer for enten positive eller negative følelser. Hvis vi opplever følelsesmessige tanker slik som klamring, sinne eller aversjon, vil vi ende opp med å lage en viss karma. Å produsere denne karmaen forårsaker elendighet og smerte i oss selv. For å hindre dette må vi hindre de karmiske komplikasjonene, og for å hindre dette, må vi hindre følelsesmessige komplikasjoner. For å hindre følelsesmessige komplikasjoner må vi se på følelsens natur. Følelsen vil da oppløse seg i seg selv.

 

Hvis sinnet hele tiden er påvirket av konseptuelle tanker og følelser, vil personen heller ikke være i stand til å oppleve sinnsro. Jeg kjenner en kvinne i Taiwan som fortalte meg at hun elsker sin mann og ønsker at han skal ta seg godt ut. Men hvis han ser godt ut, blir hun redd for å miste han til en annen kvinne. Derfor velger hun noen ganger å ikke stryke hans klær, slik at han ikke vil se så fin ut. Men når hun ser at han ser skrukkete ut opplever hun et dilemma. Det er som Shakespears "å være eller å ikke være": å stryke eller å ikke stryke (Rinpoche ler). Det er ikke så bra med å holde på med så mange motsettende tanker. Det er best å komme til å klar konklusjon enten ved å stryke eller å ikke stryke (Rinpoche ler igjen).

 

Q: Du sa at når sinnet opplever ekstase blir det fritt for de tre nivåene av lidelse. Refererte du til lidelsens lidelse, forandringens lidelse, og den allestedsnærværende lidelsen?

 

Rinpoche: Ja, det var det jeg mente. Lidelsens lidelse er det vi opplever når vi vil skadet eller syke. Forandringens lidelse er det faktum at selv behagelige opplevelser vil ende som lidelse, og den allestedsnærværende lidelsen er inntrer fordi alle fenomener gjenstand for subtil forandring og degenerering.

 

Q: Er det å bli født i de sjalu guders verden eller i den formløse guders verden å anse for å være en åndelig progresjon?

 

Rinpoche: Det er ikke nødvendigvis bra å bli født i gudeverdenen. For å få de gunstigste betingelser for åndelig utvikling er det best å bli født som menneske. Årsaken til at det er mange nivåer i gudeverdenen er at en persons sinn kan utvikles mer og mer. Når personen har nådd det fjerde nivå i den formløse gudeverdenen, har personen nådd toppen av det samsariske sinn. Totalt fins det 17 nivåer i gudeverdenen. Men gudeverdenen har visse ulemper når det kommer til å kunne danne et grunnlag for åndelig praksis.

 

Q: Hvis du når toppen av det samsariske sinn, hva kan du gjøre med det? Kan du gjøre andre mennesker glade?

 

Rinpoche: En som har nådd dette nivået er fri for de første to nivåene av lidelse, men sinnet til et slikt vesen vil fremdeles oppleve den allestedsnærværende lidelsen. Men hvis dette sinnet favnes av den altruistiske sinnstilstanden som kalles bodhichitta, så vil dette høyt utviklede sinnet kunne brukes til å gagne en selv og andre. Målet til en mediterende buddhist er ikke å nå toppen av det samsariske sinn, men å transcendere det, for å oppleve fullstendig frigjøring fra samsaras onde sirkel.

 

Q: Når du tar bodhisattva-løftet sier du at du ikke vil nå oppvåkning før alle andre vesener oppnår oppvåkning. Det vil aldri skje (personen ler).

 

Rinpoche: Motivasjonen for å ta bodhisattva-løftet er at når du blir opplyst, og det vil du bli, så vil du ikke forbli verken i ytterligheten av samsara eller ytterligheten av nirvana. Hvis du kan gjøre dette på en ærlig og ekte måte, så vil det enorme rekkevidden til dette sinnet påskynde din oppvåkning. Så du behøver ikke å bekymre deg.

 

Hvis en person hevder at han eller hun vil produsere velvære over hele jordens overflate, så er hans eller hennes sinn favnet av en altruistisk holdning. Denne personen vil oppleve en enorm lettelse og et enormt behag i seg selv. Den indre sinnsroen til en slik person vil gagne alle han eller hun kommer i kontakt med. Ikke bare det, rekkevidden til dette sinnet har blitt så stort at ingen holdes ute; det har blitt et altinkluderende sinn.

 

 © Samye Buddhist Center - All rights reserve

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.