| Vi lever livene våre gjennom en uavbrutt rekke av våre egne og andres krav og forventinger –– vi innser at tretthet og urimeligheter har tatt sitt, men ser allikevel ut til å være fullstendig uten kraft til å overkomme situasjonen. Det er i en slik vanskelig situasjon at åpningsordene i Dhammapada – samlingen av 423 vers som inneholder kjernen av Buddha’s belæringer – kommer som en åpenbaring : ”Vårt liv er formet av vårt sinn; vi blir slik vi tenker.” I denne innsikten er det kombinert en sanseoppfatning om at vi for det meste er ansvarlige for vår egen lidelse, fordi vi ikke har kontroll av vår egen sinnstilstand og en erkjennelse av at vi kan transformere våre liv, ved å virkelig anstrenge oss, isteden for å vente på hjelp fra en ytre instans. Med ett hugg, så er vi frigjort fra kravene til alle guder, guruer og prester, fra idiotisk overtro og fra de strenge sosiale moralpåbud av ”belønning eller straff,” som mange av oss er oppvokst med. Hovedgrunnen til at de perplekse, de pinede, de lidende over hele verden er tiltrukket av den "healende" filosofien til Buddha, er at den unngår den mer konvensjonelle veien gjennom inntak av masse skyldfølelse og bunnfall av bekjennelse, hvor man ber om forsoning til en faderlig Gud og at han dermed gir deg tilgivelse. Isteden begynner den buddhistiske helbredelse med søkerens nuværende ressurser og hans/hennes besluttsomhet til å forandre sin egen bevissthet, befri den for all negativ energi og på denne måten fullstendig forandre sitt liv. Som en god doktor, så setter ikke Buddha kniven i såret og graver uendelig inn i detaljene av våre neuroser eller psykoser; han indentifiserer den fundamentale grunnen til vår lidelse og forslår en kur. Artikler om de forskjellige symptomene, kan være ganske interessant litteratur, det vet vi gjennom skriveriene til Freud og Jung, men det er ikke alltid at de øker vår forståelse for hvordan vi kan få løst opp syndromet som har tryllebundet individet fullstendig. Det var derfor at når Buddha ble stilt tekniske spørsmål om Gud og eksistens av sine samtalepartnere, han svarte: ”Hvis du ble truffet av en pil, ville du bruke en masse tid på å finne ut av hvem som hadde laget den og hva slags tresort den var laget av, og hva navnet var til den som hadde laget styrefjærene, eller ville du trekke den ut og prøve å finne en antiseptisk bandage og en salve? | Man hører det ofte sagt at buddhismen er en praktisk religion med en praktisk tro. Buddha så som sin oppgave å gi menneskene forståelse av menneskelig lidelse – dukkha – og lære dem hvordan de kan bli fri fra den.
En buddhist setter seg fore å gjøre det samme som Buddha gjorde: fjerne årsakene til lidelse i ens eget liv, og ut fra medfølelse hjelpe andre også til å gjøre det. I følge Buddha er i så henseende det å være avhengig av en frelser, eller faste seremonier og ritualer helt uten betydning og nytte. Faktisk regnes avhengighet av ritualer og seremonier som en hindring på veien fram mot frihet. Buddha rådet på sitt dødsleie sine elever til å være lys for deres egen sti, ta tilflukt kun i deres egen forståelse, samt i en ren og usminket sannhet.
For buddhister er spørsmålet om Guds eksistens irrelevant i forhold til spørsmålet om lidelse. Lidelsen er et direkte resultat av visse årsaker. Tar man bort årsakene, forsvinner også resultatene av dem. Det har intet for seg å legge ansvaret over på noen ytre faktor. Det er vi selv som gjennom vår likegyldighet, vår egoisme, vår trangsynthet og vår mangel på kjærlighet har fått i stand kriger, fattigdom og sult. Alt dette negative har sin rot i troen på et atskilt "selv" som man ikke klarer å la være å tro er viktigere enn andres "selv". Å forstå hvordan alt og alle egentlig henger sammen vil føre til at illusjonen om at det finnes et eget atskilt "selv" forsvinner, og Nirvana-tilstanden vil "åpne sine porter". Nirvana er den virkeligheten som et menneske som har kvittet seg med sine illusjoner befinner seg i. Buddha omtalte denne endelige tilstanden kun med negasjoner: "Det uskapte", "det ubetingede", "det ufødte", "det udødelige". Det ville være å misoppfatte Nirvanas transcendente, absolutte natur å tilskrive det affirmative begrensende egenskaper. Nirvana lar seg ikke beskrive og er ufattbart for tanken. Selv om vi ikke kan forstå Nirvana, kan vi merke hvordan det bryter inn i vår verden av lidelse. Øyeblikk av kjærlighet, renhet, skjønnhet, klar innsikt, ømhet, sann glede – alt dette skjer når illusjonen plutselig løsner sitt grep på menneskesinnet og gir oss glimt av en dypere virkelighet. Nirvana er ikke det kristendommen mener med Gud. Nirvana puster ikke liv i leire for å lage et menneske. Nirvana er ikke opptatt av den enkeltes handlinger for på grunnlag av dem å dele ut belønning eller straff. Nirvana er det enorme, bunnløse Absolutte; kilden til all godhet, virkeligheten slik den er. Nirvana er det som inspirerer alle buddhister, og det vi alle har håp om å erkjenne. Nirvana er vår egen sanne natur. |
|
|
|
Tekster på norsk 
